Høstferien har premiere i morgen. Anmelderen var på generalprøven

Det er sjelden en produksjon i dette formatet slipper inn pressen før premieren. Høstferien – en kollektiv forestilling i fem akter, med alle barnefamiliene mellom Gjerstad og Grimstad i ensemblet, besteforeldre i bærende biroller og været i en krevende tittelrolle – gjorde i år et unntak. Undertegnede ble plassert på en klappstol i en carport på Hisøy søndag ettermiddag, med programblad og en matpakke ingen hadde smurt.

Første akt åpner med forestillingens sterkeste grep. En far står midt i carporten med bilnøklene i hånda og sier: «Hva skal vi egentlig gjøre?» Replikken kommer igjen sju ganger i løpet av tre kvarter, hver gang med større alvor. Den sjette gangen sier han den til garasjeporten. Den sjuende gangen svarer ingen, heller ikke porten. Rått.

Mor er skrevet som motstemmen. Hun har en liste, laminert, og leser den opp som et opprop: badeland i Kristiansand (avvist, «det gjorde vi i fjor»), hytta i Åmli (avvist av tenåringen, uten begrunnelse), og «bare ta det rolig hjemme» (avvist av alle, med en kraft jeg ikke har sett siden de store tragediene). Listen legges tilbake i skuffen. Den skal opp igjen i fjerde akt.

Barna bærer forestillingen. Tenåringens monolog fra sofaen, med hettegenseren trukket over hele hodet, varer en hel akt og består av ett ord. Ordet er «kjedelig», og det leveres i et register fra hvisking til noe som minner om en tåkelur.

Lillebroren har bare én replikk: «Er det ferie nå?» Han sier den hvert tiende minutt fra klokka åtte, til ingen. Ved firetiden endrer han den til «Er det ferie i morgen også?», og jeg ble sittende med en klump i halsen jeg ikke har kjent siden en moderne danseforestilling på Kanalplassen for mange somre siden.

Andre akt flytter handlingen til byen, der familien skal «gjøre noe i sentrum». Scenografien er modig minimalistisk: en benk, en måke og en iskiosk som stengte i august. Måka har ingen replikker, men stjeler scenen ved å stå på benken og se på familien med et blikk som spør om de virkelig har tenkt å sitte der.

Far kjøper fire kaffe og én kakao. Kvitteringen leses opp av mor, linje for linje, i en lang og mørk resitasjon som får hele benken til å se ned i koppene. Det er forestillingens musikalske høydepunkt, selv om det ikke er musikk.

Tredje akt tilhører besteforeldrene, som kommer inn fra Froland med en kasse epler ingen har bedt om. Bestefar har en replikk han har øvd på i femti år: «Da vi var små, het det potetferie, og da plukket vi poteter.» Bestemor følger opp med å spørre om barna har vurdert å plukke epler, og peker på kassa. Ingen har vurdert det.

Værets innsats fortjener et eget avsnitt. Rollen spilles av været selv, uten dublant. Meteorologene lover tretten til sytten grader og skyet mandag, men på generalprøven holdt været seg i kulissene hele søndagen, skyet og opphold, som om det sparte seg til premieren. Ifølge programbladet har regien lagt inn regn fra onsdag, «uansett hva meldingen sier».

Fjerde akt er stille. Hele familien sitter i hver sin ende av sofaen med hver sin lysende lille skjerm, og ingen sier noe på førtifem minutter. Det er det mest samstemte ensemblespillet jeg har sett på Agder. Så tar mor fram den laminerte listen igjen. Den er like lang. Ingen ser opp.

Femte akt foregår en uke senere, søndag kveld, og består av én setning fra far: «Det gikk jo fort.» Det er forestillingens eneste klisjé, men den leveres med en slik overbevisning at undertegnede felte en tåre i carporten. Lillebroren spør om det er ferie i morgen. Det er det ikke.

Svakhetene skal nevnes. Lengden er en utfordring: Høstferien varer ni dager med helgene, men føles som tre uker. Kostymene er regntøy fra i fjor, to størrelser for små. Og ingen i ensemblet har fått vite hva forestillingen handler om, noe regien hevder er poenget.

Terningkast fem. Oppfølgeren, juleferien, er allerede annonsert, med samme ensemble, flere tanter og mindre dagslys. Billetter er ikke nødvendig. Alle er med uansett.