Høstens beste forestilling går på 14 meters dyp, og hovedrollen har ikke møtt opp

Det er sjelden en forestilling tør å la hovedrollen vente. «Hummerteina direkte», som hadde premiere fredag formiddag på 14 meters dyp utenfor Flødevigen, tør. Etter tre timer og tolv minutter har hummeren ennå ikke vært på scenen, og jeg kan ikke huske sist jeg har vært så til stede i en sal.

Salen er sal 2 på kinoen i sentrum, som har satt strømmen opp på lerretet for 40 kroner billetten. Da jeg kom, var den halvfull. En gruppe pensjonister hadde med termos, en far hadde med to barn som var lovet hummer, og 31 elever fra en ungdomsskole på Hisøy var på ekskursjon i havforskning. De ble sittende for kunsten.

Scenografien er nøktern. En teine, en agnpose, litt sand og et lys som minner om et forsamlingshus etter strømbrudd. Ingen musikk, ingen program. Havforskningsinstituttet, som står bak oppsetningen, har valgt å la havet snakke, og havet har valgt å si veldig lite.

– Vi har ikke regissert noe. Hummeren bestemmer selv om den vil være med, sier en forsker i Flødevigen, som ikke vil kalles regissør, men som fulgte sendingen med armene i kors slik bare regissører gjør på premierer.

Første akt tilhører en taskekrabbe. Klokka 10.20 går den inn i teina, ser seg rundt og går ut igjen. Klokka 10.55 gjør den det samme. Klokka 11.31 gjør den det igjen, nå langsommere, med en tyngde jeg bare har sett hos de aller største på turné i landsdelen. Ved den fjerde inngangen reiste en eldre dame på andre rad seg og gikk. Ved den femte kom hun tilbake med kaffe og satte seg nærmere.

Det er umulig ikke å tenke på det kjente absurde stykket der to menn venter på en som aldri kommer. Her venter en hel kinosal, en ungdomsskole og et ukjent antall stuer på Stoa på en hummer som teknisk sett ikke har lovet noen noe som helst.

Klokka 11.50 dugget linsen, og sendingen gikk i grått i sju minutter. Salen ble sittende. En mann på bakerste rad sa «pause» høyt, og det ble pause. Kiosken solgte ut av reker.

I foajeen oppsto en diskusjon om agnet. Er makrellen en rekvisitt eller en medspiller? Forskeren svarte på telefon at makrellen er «agn». Jeg har notert det som et svar som sier mer om institusjonen enn om makrellen.

Den eneste applausen kom klokka 12.24, da en ung torsk svømte gjennom bildet fra venstre mot høyre uten så mye som å se på teina. Det var publikums første møte med en karakter som ikke ville noe, og det var forløsende. Torsken fikk stående applaus. Den kom ikke tilbake for å ta imot den.

Det finnes svakheter. Andre akt drar ut, og lyset er for jevnt til at jeg vil kalle det et lysdesign. Krabbens sjette inngang var én for mye: det var der den begynte å spille for kameraet. Men oppsetningen har noe scenekunsten i Agder sjelden har. Den tør å være kjedelig helt ut, uten å blunke, og den gjør det med en disiplin jeg vil kalle ubarmhjertig.

Elevene fra Hisøy skal skrive om sendingen mandag. Læreren har ennå ikke kunnet si hva oppgaven er, fordi den avhenger av hummeren. Kinoen har satt opp ekstraforestillinger i hele høstferien.

Klokka 13.12, mens denne anmeldelsen ble skrevet ferdig, gikk hummeren endelig inn i teina. Strømmen hadde reklamepause.