Lillesands mest spennende boligprosjekt er seks tusen år gammelt og mangler tak

Lillesand er ikke vårt distrikt, men arkitektur kjenner ingen kommunegrenser. Det gjør derimot fylkeskommunen, som ber en privat søker finne en annen tomt etter at det ble funnet spor etter en steinalderboplass akkurat der eneboligen skulle stå. Tomta er med andre ord ikke ledig. Den har vært tatt i bruk siden lenge før boligmarkedet.

Kulturredaksjonen stilte på visning lørdag morgen. Det var ingen megler til stede, ingen prospekt og ingen kaffe, og det er i seg selv et statement. Boplassen er gjennomført åpen planløsning: ingen vegger, intet tak og et ildsted som etter alt å dømme har vært i bruk i flere hundre år uten en eneste merknad fra feieren.

Uttrykket er minimalistisk på en måte som får de hvite husene på Tyholmen til å se pyntesyke ut. Her er det ikke pusset opp. Her er det heller ikke pusset ned. Det er tatt i bruk, og så forlatt med en selvfølgelighet jeg savner hos dagens utbyggere, som aldri forlater noe før det er solgt.

Planavdelingen i Lillesand bekrefter at boplassen aldri har søkt om byggetillatelse. Den har heller aldri fått pålegg om å rive. Fylkeskommunen løser nå det uavklarte forholdet på den eneste måten forvaltningen kjenner: Den lar boplassen stå og ber alle andre flytte.

Hvor søkeren skal flytte, er ikke avklart. En rådgiver i fylkeskommunen opplyser at det er funnet spor etter steinalderen nesten overalt langs Agderkysten, og at den tryggeste tomta i fylket sannsynligvis er en som ble sprengt ut på åttitallet, fordi alt som lå der før, da er borte.

Jeg gir boplassen terningkast seks. Den er rå i ordets egentlige betydning. Den har sjøutsikt, sørvendt beliggenhet og et nabolag som ikke har klaget på seks tusen år. Den mangler bare innlagt vann, strøm, vegger og en eier, og det siste er det eneste i Lillesand som ikke er til salgs.

Etter visningen la jeg igjen visittkortet mitt ved ildstedet. Ingen har tatt kontakt, og jeg tolker det som at budrunden er i gang.