Hvem eier samlekortene, far eller sønn? Svaret er ja

Agderposten forteller lørdag om en far og en sønn som har samlet kort med små lommemonstre i noen år, og som nå sitter på en samling verdt flere hundre tusen kroner. Saken reiser et spørsmål denne spalten ikke kan la ligge: Hvem eier egentlig permen?

Farens side er sterk. Det var han som betalte for de første pakkene, han som kjørte til butikken, og han som sto ute i hagen med en plastlomme over hvert kort da det begynte å regne. Den som har betalt, har et krav. Det er et prinsipp vi kjenner fra både eiendomsretten og regningen etter julebordet.

Sønnens side er like sterk. Det var han som visste hvilke kort som var sjeldne, han som sa nei da faren ville bytte bort det skinnende til en kollega mot en pølse, og han som har lest prislister om kvelden i stedet for leksene. Den som har kunnskapen, har et krav. Det er et prinsipp vi kjenner fra konsulentbransjen.

Det finnes også et tredje syn, som sjelden får plass i debatten: synet til den i familien som har spist middag ved kjøkkenbenken siden permene fikk spisebordet. Også det synet fortjener respekt, og en stol.

Jeg har forsøkt å veie argumentene mot hverandre. For å forstå saken bedre fant jeg fram min egen samling fra barndommen, elleve kort og en tyggegummi, og fordelte den rettferdig mellom meg og meg som tiåring. Det gikk ikke opp. Tiåringen ville ha alle de skinnende, og jeg forstår ham godt.

Noen vil si at kortene bør selges og pengene deles. Andre vil si at de aldri må selges, fordi verdien bare stiger. Begge har rett, i hvert fall til markedet sier noe annet, og da har begge hatt rett veldig lenge.

Konklusjonen må derfor bli at permen tilhører både far og sønn, i like deler, etter at begge har sagt seg uenige i det. Denne spalten tar ikke stilling utover det. Den er satt i plastlomme og ligger nå i permen, mellom to kort ingen av dem vil bytte bort.