Ingen har noen gang spist salaten. Madammen har sett etter i 120 år

Madammen leser i avisen at et internasjonalt hamburgerkjede trekker tilbake bulgursalatene sine med best før 3. og 5. oktober, fordi de «potensielt ikke oppfyller kvalitetskravene». Madammen har ett spørsmål, og hun stiller det med lorgnetten hevet: Hvem har merket det?

I hundre og tjue år har Madammen stått i døra på brygga og sett byen gå hjem. Hun har sett hva som blir tatt opp av papirposene på benkene ved Pollen klokka 02.10. Hun har sett burgere, pommes frites, nuggets i esker på tjue og én eplepai som en mann fra Hisøy delte i fire med lommekniv. Hun har aldri sett en salat bli åpnet.

Salaten er nemlig ikke mat. Salaten er en intensjon. Den bestilles ved disken med fast stemme – «og så en salat» – av den samme gjesten som tjue minutter tidligere lovet Madammen å legge seg tidlig i høstferien. Den bæres hjem som et vitne. Den står i kjøleskapet til tirsdag. Så blir den kastet, uåpnet og med verdighet.

At en slik salat kanskje ikke oppfyller kvalitetskravene, er derfor ingen skandale. Det er en filosofisk krise. Et kvalitetskrav til noe ingen spiser, er som en kleskode for gjenferd. Madammen har selv en kleskode. Den har aldri vært håndhevet og aldri vært brutt, og det er nøyaktig slik hun liker det.

Madammen har derfor ett råd til kjeden: Ikke kall salatene tilbake. Ingen kommer til å levere dem. De står i kjøleskap over hele Agder, urørte, og eierne har for lengst glemt at de har dem. Kall heller tilbake løftet. Det er det byen faktisk har kjøpt.

Hos Madammen serveres det ikke salat. Det står riktignok én på tavla bak disken, skrevet med kritt av hennes forgjenger, og den har aldri vært bestilt. Madammen inspiserer den hver høst med lorgnetten. Den oppfyller samtlige kvalitetskrav, fordi den aldri har eksistert.

Madam Nattestad, vertinne på brygga