Jeg har regnet om FNs matvareindeks til skillingsboller. Ingenting har steget

Jeg leste i går at matvareprisene i verden er de høyeste på nesten fire år. Det står at det skyldes logistikk og vær. Jeg vil ikke si at FN tar feil. Jeg vil si at FN regner i feil valuta.

I vårt bakeri har vi bakt i fire generasjoner, og i fire generasjoner har en skillingsbolle kostet nøyaktig én skillingsbolle. Det har ikke steget en eneste gang. Ikke under krigen, ikke under oljekrisen og ikke i fjor, da kanelen ble så dyr at vi måtte låse den inn om natta. Én bolle, én bolle. Det er den mest stabile prisen i Arendal, og ingen i FN har ringt for å spørre hvordan vi får det til.

Jeg har derfor regnet om FNs indeks. Et tonn hvete koster i dag omtrent 1 900 skillingsboller. Men av et tonn hvete baker jeg omtrent 1 900 skillingsboller. Hveten koster altså det den blir til. Det er ikke en prisøkning. Det er et kretsløp, og det har vært slik siden min oldefar sto ved den samme ovnen og regnet på det samme, med kritt, på den samme døra.

Det samme gjelder sukkeret, smøret og eggene. Alt koster det det blir til, så lenge man er villig til å regne det til slutt. Det er derfor jeg ber FN gå over til bollestandarden. Jeg har lagt ved et brev og en pose til smaks, og bedt dem ikke legge posen i en skuff.

Det eneste i sentrum som har steget, er joggeskoene på andre siden av veggen min. De koster i dag 74 skillingsboller paret. For fire år siden kostet de 61. Jeg nevner ikke dette for å si noe om naboen. Jeg nevner det fordi tallene er tall, og fordi bolleduften som går gjennom veggen hans hver morgen fortsatt er gratis.

Den kommer jeg aldri til å ta betalt for. Den er et offentlig gode. Men jeg har begynt å notere den, i skillingsboller, slik at FN har tallene klare den dagen de spør.

Tor-Ivar Hvetland, baker i fjerde generasjon