Høstens skumleste skrekkfilm er et lokallagsmøte

Det er lenge siden en sørlandsk premiere har fått meg til å sove med lyset på. Høstens skumleste skrekkfilm går ikke på kino. Den går i et møterom i Arendal med ni stoler, en kaffetrakter og et lokallag som har kommet fram til at det blir spist levende.

Grepet er klassisk: monsteret vises aldri. Partiledelsen nevnes bare i bisetninger, som noe som befinner seg et annet sted, har sultet lenge og nettopp har tatt på seg smekke. Det er langt mer effektivt enn et kostyme, og billigere for lokallaget.

Spenningen bygges med en detalj som gjentas. Lederen av lokallaget reiser seg og sjekker at døra er låst. Ti minutter senere sjekker lederen den igjen. Mot slutten står en stol under håndtaket, og kassereren holder vakt med protokollen hevet som et skjold. Ingen sier hva de holder ute. Det er nettopp det som er så uhyggelig vellykket.

– Vi blir spist levende, sier et styremedlem i verkets bærende replikk. Så sier ingen noe på en stund. Lydbildet består av kaffetrakteren, som gurgler på akkurat de riktige stedene. Jeg mistenker at den er instruert.

Svakest er tredje akt, der lokallaget vedtar en resolusjon. Den er godt skrevet, men gjør det sjangeren aldri tillater: Den ber monsteret gå av frivillig. Ingen skrekkfilm har overlevd et slikt grep. Publikum vet at monsteret ikke leser resolusjoner, og i hvert fall ikke fra Arendal.

– Jeg meldte meg inn for å diskutere åpningstidene på biblioteket, sier et medlem som satt nærmest nødutgangen hele kvelden, for sikkerhets skyld.

Filmen anbefales ikke for barn i høstferien, og heller ikke for medlemmer med tillitsverv. Jeg har sett den tre ganger. Neste visning er på landsmøtet, der monsteret etter planen skal stå på scenen selv og takke for maten.