Årets sterkeste sørlandske utgivelse er et regelverk for hummerteiner

Det er sjelden en tekst tør å være så lite imøtekommende mot leseren. Regelverket for hummerfisket, som gjelder fra sjektene legger ut torsdag morgen, åpner ikke med en forklaring, men med en definisjon av hva en teine er. Den er på elleve linjer. Jeg har lest den tre ganger, og jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg eier en.

Så kommer fluktåpningene, og her er teksten på sitt mest poetiske. En åpning skal være stor nok til at den som ikke skal bli, kan gå, og liten nok til at den som skal bli, blir. Det er en setning som kunne åpnet en dansk samlivsroman. Her står den i et vedlegg.

Kystvakten sier de håper reglene vil gjøre det enklere å fiske lovlig. Det er et beskjedent ønske å legge på et verk av dette formatet. Ingen har lest Ibsen og tenkt at nå blir livet enklere. Men det er nettopp i motstanden at teksten blir rå.

Onsdag kveld leste jeg utvalgte avsnitt høyt på en brygge på Tromøy, for et publikum av fritidsfiskere som ventet på morgendagen. De lyttet i taushet. Ved avsnittet om merking av blåser rakk en eldre mann i oljehyre opp hånda og spurte om dette kom på eksamen. En annen tok fram teina si og målte fluktåpningen med tommestokk mens jeg leste, og la den stille tilbake i sjekta uten å si noe. Slik virker stor kunst.

Svakheten er slutten. Etter førti sider med minstemål, antall teiner og fredningsområder slutter teksten brått, uten at vi får vite hvordan det går med hummeren. Den er til stede på hver side, men sier aldri et ord. Det er enten et genistrek eller en glipp, og forfatteren, som er en forskrift, vil ikke kommentere.

Kystvakten har allerede varslet en revidert utgave til neste høst, med flere avsnitt og smalere åpninger. Jeg har forhåndsbestilt. Terningkast: rått, med fluktåpning.