Vi fulgte T. Hølland i fem dager. Hen var alltid fire minutter foran

Det var Sjefredaktøren som bestemte det, onsdag ettermiddag, mens han sto ved den tomme pulten ved siden av kaffetrakteren. Avisas nye samferdselsreporter hadde vært ansatt i sju timer, levert to saker og ikke blitt sett av noen. – Leserne har krav på å vite hvem som skriver om veiene deres, sa han. Så så han på undertegnede, som bor på Vegårshei og derfor er den i huset som tilbringer mest tid på dem.

Pulten til T. Hølland er den ryddigste i redaksjonen. Der ligger en blyant spisset i begge ender, en rutetabell for Sørlandsbanen med rettelser i margen, og et rektangel uten støv der det vanligvis står noe. Telefonen på pulten ringer nesten aldri. Når den gjør det, blir den tatt før første ring er ferdig. Ingen har hørt hva som blir sagt.

Redaksjonen har sine teorier. Rune Aas tror T. står for Tidtaker. Mona Lauvland mener Hølland ikke er en person, men en holdning. Kjell-Arne Pedersen, som har fast plass ved vinduet, sier han så en hvit hjelm på parkeringsplassen i august og ikke har sett noe så presist før eller siden. Nyhetsdesken, som er en kaffetrakter, har ikke uttalt seg.

Reporteren pakket det hun alltid pakker: periodekort, termos, to skiver med brunost, strikketøy og et kart der avstandene er målt i tjern. Fra Vegårshei til byen er det elleve tjern og ett bussbytte. Planen var enkel. Hun skulle dra dit Hølland skrev om, mens Hølland skrev om det, og være der først.

Onsdag: Gullknapp. Flyplassen i Froland hadde svart storebroren i vest med en direkterute til Kjevik, og Hølland skulle dekke jomfruturen. Reporteren tok bussen 12.40 fra Vegårshei, byttet på Myra og gikk det siste stykket opp bakken. Da hun kom fram, hadde propellflyet vært i lufta i fire minutter. Det landet i Kristiansand mens hun ennå hilste på bakkemannskapet, og saken lå ute før hun hadde fått av seg skoa.

Bakkemannskapet, to mann og en kjegle, hadde sett Hølland. – Alt i hvitt, sa den ene. – Stoppeklokke, sa den andre. Hølland var flyets eneste passasjer, betalte med nøyaktig beløp og tok tiden på hele turen: elleve minutter og fire sekunder. Hvordan hen så ut, kunne ingen av dem svare på. – Som en som kom presis, sa den ene til slutt. Det hadde de ikke opplevd på Gullknapp før.

Torsdag: riksvei 41. Veien mellom Herefoss og Gauslå var stengt, og den skiltede omkjøringen er 214 kilometer lang. Reporteren lånte svogerens pickup og kjørte hele. Den endte ved den samme bommen, fra nord. Der sto en vegvokter med en termos som lignet hennes. Han kunne fortelle at Hølland hadde kjørt omkjøringen to ganger før lunsj, den andre gangen for å kontrollere den første, og rettet to skilt med blyant.

Ifølge vegvokteren var dette det nærmeste reporteren og Hølland kom hverandre i løpet av uka. Hølland kom inn til bommen fra sør i det samme øyeblikket som reporteren kom inn fra nord. De så hverandre ikke. Bommen var i veien. Da reporteren hadde kjørt rundt, 214 kilometer senere, var det fire minutter siden Hølland hadde kjørt hjem.

Fredag: kontrollplassen. Statens vegvesen hadde stanset 37 kjøretøy, og ved stengetid sto etatens egne biler igjen med bruksforbud. Inspektørene lyste opp da de så reporteren, helt til de forsto at hun var kommet med buss. Hølland hadde vært innom klokka sju. Den hvite bilen var den eneste på plassen uten merknader. – Dekktrykket var målt før vi rakk å måle det, sa en kontrollør. – Det var riktig. Vi skrev det ned for å ha noe.

Reporteren tok bussen hjem sammen med inspektørene. På Harebakken sto 140 gravemaskiner på tomgang i protest mot dieselprisene. En maskinentreprenør ved grusplassen fortalte at Hølland hadde talt dem, notert forbruket per minutt, regnet ut hvor lenge protesten hadde råd til å vare, og kjørt videre fire minutter før bussen kom. – Hen sa ingenting, sa entreprenøren. – Men vi skjønte at vi hadde regnet feil.

Lørdag: E18. Klokka 07.57 gikk det ut varsel om et dyr i veibanen. Reporteren satt på første buss sørover og fulgte med på telefonen mens dyret ble oppgradert, omklassifisert og fordoblet. Da hun gikk av ved stedet, var det ingen dyr der. På autovernet hang en lapp med alle sju klassifiseringene, med klokkeslett, i ryddig blyant. Nederst sto det: «09.03: Ingen dyr. Én reporter, ventet.»

Fire minutter senere gikk det ut et nytt varsel fra trafikksentralen: «Person i veikanten ved avkjøringen, ser ut til å lete etter noe.» Det var reporteren. Hun ble kort etter omklassifisert til «mulig rådyr med notatblokk», og deretter til «distriktsreporter, ufarlig». Det er første gang Agderpesten har vært med i trafikkmeldingene. Hølland har ikke nevnt det.

Samme ettermiddag dro hun til den gamle toghallen i Arendal, der byggeier, kommunen og et konsulentselskap har vurdert alt unntatt tog. Hallen var tom. Midt på gulvet sto én stol, plassert nøyaktig der et tog ville ha stoppet, og på veggen hang en rutetabell for avganger som ikke finnes. I margen hadde noen skrevet: «Nærmeste tog: 74 km. Stol til plattformkant: 1,2 m.» Reporteren satte seg på stolen. Det ble ukas mest fredelige halvtime.

Mellom stoppene gjorde reporteren det hun alltid gjør: hun spurte på butikken. På Vegårshei hadde betjeningen sett Hølland én gang, i fjor vinter, da hen kjøpte ett frimerke og spurte hvor langt det var til postkassa. Svaret var 140 meter. – Hølland gikk bort og målte, sa damen i kassa. – Det var 138. Vi har rettet skiltet. På grendehuset hadde ingen sett noe, men noen hadde parkert helt rett.

Søndag: elgen. Søndag morgen sto en forvillet elg på E18, og viltnemnda kunne ikke flytte den før vegvesenet hadde godkjent den som spesialtransport. Reporteren fikk sitte på med nemnda. Elgen sto på skulderen og ventet på følgebil. Hølland hadde allerede skrevet saken. Reporteren hadde ikke rukket å lese den.

Så kom følgebilen. Den var hvit, holdt nøyaktig 30 kilometer i timen og hadde et gult skilt på taket. Bak rattet satt en skikkelse i hvit skinnhjelm og hvit maske, med to runde brilleglass der ansiktet skulle ha vært. Elgen så på bilen. Bilen sto helt stille. Etter et øyeblikk som ingen av de tilstedeværende har klart å beskrive, fulgte elgen etter den mot avkjøringen.

Reporteren løp. Det er 400 meter fra stedet til avkjøringen. Hun brukte fire minutter. Da hun kom fram, sto elgen alene i grøfta og tygget på en bjørk. Bilen var borte. Elgen så på henne med det samme blikket som sjåføren på Myra-bussen har når man ikke har kortet klart.

Søndag ettermiddag var reporteren tilbake i redaksjonen. På pulten hennes lå et ark i ryddig blyant: en oversikt over hennes egen uke. 612 kilometer, 19 bussbytter, tre termoser, én lånt pickup og to timer og elleve minutter på feil holdeplass på Myra torsdag. Under sto det: «Mandag: Bussen 06.12 fra Vegårshei er innstilt. Neste går 06.41.» Busselskapet har ennå ikke meldt det. Reporteren har satt vekkerklokka til 06.20.

Etter fem dager kan Agderpesten melde dette om sin samferdselsreporter: Hølland går i hvitt, er presis og aldri på stedet når vi kommer. Hen har flydd i elleve minutter, kjørt en omkjøring to ganger, talt 140 gravemaskiner, satt en stol der toget skulle stått og fått en elg av E18 uten å stoppe motoren. Hva T. står for, vet vi fortsatt ikke. Kjell-Arne Pedersen så en hvit hjelm på parkeringsplassen klokka 16.04, men rakk ikke å si fra. Hølland ønsker ikke å kommentere.

Mens denne saken ble satt, kom en lapp under døra. Den var adressert til undertegnede og gjaldt kartet hennes: «Rettelse: Fra Vegårshei til byen er det tolv tjern, ikke elleve. Det ene er gjengrodd.»