Vi sendte en reporter til Brasil for å finne ut hva korrespondenten gjør. Hun oversatte ham

Det tok fire timer før noen i redaksjonen stilte spørsmålet høyt: Hva gjør egentlig korrespondenten vår? Etter ansettelsen har Giovanna Kellyane dos Santos ennå ikke sendt én eneste reportasje fra Brasil. Hun har derimot oversatt alt annet.

Sjefredaktøren bestemte samme ettermiddag at saken måtte undersøkes på stedet. Valget falt på Kjell-Arne Pedersen, som ikke har hatt ferie siden kommunesammenslåingen og derfor, ifølge Sjefredaktøren, «har mest ubrukt reisetid». Turen ble finansiert ved å selge redaksjonens andre stol.

Pedersen pakket notatblokk-systemet sitt, en termos kaffe, regnfrakk og tre par ullsokker. Det siste viste seg å være en feilvurdering.

– Jeg hadde lest at det var vår der nede. Hos oss betyr det åtte grader og sludd, sier Pedersen, som landet i Florianópolis i 31 varmegrader og spurte etter nærmeste servicetorg.

Korrespondenten var ikke vanskelig å finne. Hun satt der hun alltid sitter: ved et lite skrivebord på en veranda med utsikt over havet, med en skrivemaskin, en norsk-portugisisk ordbok på størrelse med en kirkebibel, en elektrisk vifte og en tukan som leser over skulderen hennes.

– Endelig! Kom inn, kom inn. Vil du ha kaffe? Jeg holder på med været for Arendal, sa dos Santos, og viste fram morgenens oversettelse. «Elleve til seksten grader og lett regn» hadde hun oversatt nøyaktig, og så lagt til to ord på egen hånd: «que pena». Så synd.

Pedersen forklarte at han var kommet for å hjelpe henne i gang med reportasjer. Hun lyttet høflig, nikket, og oversatte det han sa til portugisisk mens han sa det.

Metoden hennes er enkel. Alt som publiseres i Agderpesten, havner på skrivebordet hennes, og alt som havner på skrivebordet hennes, blir oversatt. Også annonsene. Minneordet over en hagestol som ble kastet etter 22 år fikk henne til å gråte i to dager.

– Den stolen var en del av familien. Hvorfor sier ingen i Norge det høyt? spør hun.

Det viste seg også at korrespondenten følger kommentarfeltet tett. Hun har sine favoritter, og svarer på dem i hodet. Kommentatoren som signerer med «klem», har hun svart på med «beijos» hver eneste dag, uten at noen av dem vet om det.

Mest tid brukte Pedersen på kartet. På veggen over skrivebordet henger et håndtegnet kart over Norge, slik korrespondenten forstår landet. Oslo tar opp det meste av det. Arendal er en bydel ved siden av sentrum, og Grimstad står oppført som «o bairro rival», den rivaliserende bydelen.

– Jeg prøvde å forklare at det er tre timer med bil mellom Oslo og Arendal. Hun sa at det var akkurat det samme som fra hennes hus til bakeriet i rushtiden, og at det derfor stemte, forteller Pedersen.

Han bestemte seg for ikke å presse saken. Redaksjonen har allerede konkludert med at en retting ville være å blande seg inn i hennes journalistiske uavhengighet.

På dag tre gjorde Pedersen et siste forsøk. Han satte seg ned med korrespondenten og gikk gjennom hvordan man skriver en nyhetssak: hvem, hva, hvor, når. Hun tok grundige notater. Da han så over skulderen hennes, hadde hun oversatt notatblokken hans til portugisisk, inkludert handlelisten på baksiden.

Sjefredaktøren fulgte besøket fra Arendal via telegraf, og er fornøyd med resultatet. – Vi sendte en reporter til Brasil for å få en sak fra Brasil. Nå har vi en sak fra Brasil. Det er det vi kaller en investering som betaler seg selv, sier han.

Han legger til at avisa vurderer å gjøre korrespondentbesøket til en årlig tradisjon, «forutsatt at vi har flere stoler».

For Pedersen fikk turen en uventet bivirkning. Etter tre dager på verandaen var han solbrent på venstre side av ansiktet, den som vendte mot havet, og personalavdelingen har besluttet å registrere reisen som ferie i ettertid. Det er hans første siden sammenslåingen. At de tre dagene i Brasil var over før kveldsværet i Arendal, forklarer Sjefredaktøren med tidsforskjellen.

Avisas tegner, Gunnar Skravur, som har søkt om ferie siden september, har bedt om å få vite hvordan man blir sendt til Brasil. Søknaden hans er under behandling.

Da Pedersen reiste hjem, fulgte korrespondenten ham til flyplassen. Hun ga ham en klem, en pose kaffe og et ferdig oversatt eksemplar av reportasjen han skulle skrive om besøket.

– Jeg hadde ikke begynt på den ennå, sier Pedersen. – Men den portugisiske versjonen var ganske god. Jeg tror kanskje jeg skal oversette den tilbake.