88 år og har aldri tatt heisen: – Den er for folk som har dårlig tid

Klokka sju står Randi Marie (88) i oppgangen med jakka på og den ene hånda på gelenderet. Heisen står åpen ved siden av henne. Hun har aldri brukt den. – Heisen er for folk som har dårlig tid, sier hun, og går.

Agderpestens reporter tok heisen likevel. Da døra gikk opp i første etasje, sto hun allerede på gårdsplassen og så på klokka. – Fire minutter, sa hun. Hun fyller 88 år i dag, og det var dagens første seier. Det skulle bli flere.

Turen går til Granestua, som er hjemmebanen hennes, men hun går tur overalt der det finnes en sti og helst en bakke. Det går ikke an å gå ti meter med henne uten at noen roper navnet hennes. Reporteren telte 41 kjente på første runde, pluss en hund som hilste først. Kommunen vurderer å bruke henne som folkeregister, siden hun er raskere og vet mer.

Midt i en setning stopper hun og løfter en finger. – Bokfink, sier hun. Spørsmålet er omstridt i familien. Hun og barnebarnet (28) har diskutert fuglelyder i årevis, og ingen av dem har gitt seg. Han har en app. Hun har vært ute i 88 år. Fuglen har ikke uttalt seg.

Halvveis opp andre bakke måtte reporteren sette seg på en stein. Randi Marie gikk tilbake for å hente ham. – Dere unge har så dårlig kondis, sa hun, og ga ham en halv kvikklunsj. Så spurte hun om han hadde spist ordentlig frokost, om han fikk nok søvn og om han hadde det bra på jobben. Det hadde ingen spurt ham om før.

Ved utsiktspunktet sto Ordføreren med saksa klar. Han hadde hørt om jubileet og ville klippe en snor. – Jeg skjærer kaka mi selv, takk, sa Randi Marie. Så benyttet hun anledningen til å gå gjennom kommunens siste femti år med ham, punkt for punkt.

Det meste var bedre før, fastslår hun: veiene, bussene, brøytingen og ordførerne. – Før hadde vi ordførere som gikk, sa hun, og så ned på skoene hans. Så pekte hun ut over vannet. – Og hva er det dere har bygget langs vannkanten? Firkanter av glass. Før bygde folk hus man kunne se ut av, ikke hus alle andre kan se inn i.

Ordføreren svarte at kommunen tar innspillet med i det videre arbeidet. – Det sa dere i 1974 også, sa hun. Han klippet snora likevel, mest for å ha klippet noe, og gikk ned den andre veien. Han tar det personlig, opplyser kontoret hans.

Mandagene er satt av til bridge, og har vært det så lenge noen kan huske. Bridgebordet er etter alt å dømme det eneste faste møtet i Agder som har saksliste, holder seg til den og er ferdig til kaffen. Bystyret har fått tilbud om å hospitere. Når kommunen foreslår noe, melder Randi Marie pass.

På nattbordet ligger en tykk bok om Islands historie. Hun er kommet til første verdenskrig, som begynte med Serbia og endte med at islendingene fikk solgt fisken sin dyrt. – De var fattige som kirkerotter, så kom det noe ingen ønsket seg, og plutselig hadde de råd til poteter, oppsummerer hun. Hun mener kommunen burde lest kapittelet før den la budsjettet.

Boka er blitt lest mer enn planlagt i høst, for tv-en sluttet å virke. Teleselskapet sendte ny dekoder, et skjema og tre ventemeldinger med panfløyte. Ingenting hjalp. Til slutt ringte hun barnebarnet, som trykket på knappen det sto «Kilde» på. Det tok førti sekunder. Teleselskapet har senere spurt om barnebarnet er ledig.

Snart blir det en lengre tur. Hun reiser ofte med døtrene sine, og neste tur går til Portugal. Avisas oversetter Giovanna har lovet å hjelpe med språket, men sitter i Brasil og har så langt bare anbefalt en strand som ligger i feil land.

Klokka ti er vi tilbake ved blokka. Det står kake på bordet, men det står også fårikål på komfyren, og frikassé i reserve, i tilfelle noen kom sultne. Det gjorde reporteren. Han fikk to porsjoner og en matboks med hjem. Randi Marie er opptatt av at alle skal ha det bra, og har et hjerte stort nok til hele Agder, inkludert Ordføreren, så lenge han går.

Før reporteren går, følger hun ham til døra. – Takk for turen. Og neste år går du trappa, sier hun. Morgendagens tur er allerede planlagt. Den starter, som alltid, i trappa.

Agderpesten gratulerer Randi Marie så mye med 88-årsdagen! Vi ønsker deg mange flere turer, mange flere seire over kommunen, rikelig med bokfinker, og at du fortsatt aldri finner ut hvor heisknappen sitter. Hipp hurra!