Lensmannen syklet i ni dager for å si farvel til en vei i Åmli

Klokka 15.10 lørdag kom undertegnede fram til den nordre bommen på den tidligere fylkesvei 415 i Åmli, etter ni dager i salen fra Langbrygga i Arendal. Bommen sto oppe. Ved siden av den sto et klappbord med voksduk, to termoser og en bløtkake under plastfolie, og bak bordet sto tre damer fra grendelaget som hadde ventet siden tirsdag. De hadde lest at Lensmannen var på vei. De hadde ikke lest hvor fort.

Det er embetets plikt å være til stede når en vei går ut av tjenesten. Det står ikke i instruksen, men det står heller ikke at jeg skal la være, og jeg har møtt opp hver gang siden 1931. Det har vært to ganger: kjerreveien over heia ved Songe, som ble lagt ned i 1938, kanskje 1958, og nå denne. Jeg leste om avgangen i avisa fredag 6. november klokka 07.15, pakket sykkelvesken klokka 07.40 og la ut klokka 08.00.

Strekningen er 61 kilometer. I tolv meter i minuttet gir det 85 timer i salen, og med det lyset vi har i november, gir det ni dager. Før avreise sendte jeg telegram til amtet: «Undertegnede kommer. Veien går av 16. november. Møt opp i uniform.» Det er ført som sendt.

Automobilen som kom uten å si fra

Første dag nådde jeg Rykene ved mørkets frembrudd. Underveis ble jeg passert av 1 140 automobiler, de fleste to ganger, ettersom de kjørte til arbeidet om morgenen og hjem igjen om ettermiddagen mens jeg fortsatt var i samme bakke. Én av dem kom bakfra uten en lyd. Jeg antok først at det var en kjerre som hadde mistet hesten, og vinket den inn til siden for å yte assistanse. Føreren opplyste at den gikk på strøm. Det er ikke ulovlig. Men det er ikke pent å komme bakfra uten å si fra, og det fikk han høre.

På Rykene fikk jeg låne sofaen hos en dame som hadde sett meg passere stuevinduet fire ganger i løpet av ettermiddagen, og som var blitt engstelig for at jeg hadde gått meg bort. Det hadde jeg ikke. Det var bakken. Jeg la igjen 35 øre på kjøkkenbenken for kost og losji, som er taksten for embetsreiser. Hun har senere tatt kontakt med avisa og spurt hva hun skal gjøre med dem.

Tredje og fjerde dag gikk med til Froland. I butikken i sentrum kjøpte jeg en kopp kaffe til 39 kroner. Jeg betalte med en 25-øring fra 1936 og ba om å få igjen. Den unge mannen bak disken så lenge på mynten, så på meg, og la den inn under kasseskuffen. Han sa at han ville ta vare på den. Kaffen fikk jeg for ingenting, og vekslepengene ble en skillingsbolle. Jeg har bedt om kvittering.

Femte dag, i skumringen ved Hynnekleiv, sto en elg midt i veien. Den sto uten lykt, på tvers av kjøreretningen, og så på meg. Jeg stanset sykkelen og ga den en muntlig advarsel, den første på turen. Den hørte på hele advarselen og gikk så til skogs uten å vise legitimasjon. Etter det jeg senere er blitt opplyst om, kan elgen fortsatt bruke den gamle fylkesveien etter 16. november, som frivillig arbeid. Den er derfor ikke ført som gjenstridig, bare som en kollega.

Møtet på brua

Sjette dag, på brua ved Nelaug, møtte jeg en skikkelse som kom den andre veien med et målehjul. Lua var trukket godt ned, og et skjerf dekket resten. Vi stanset hver på vår side av brua. Ingen av oss sa noe. Skikkelsen rakte meg en lapp, tok målehjulet med seg og gikk videre mot Arendal. På lappen sto det: «Arendal–bommen: 61 412 meter. Siste bil søndag kl. 23.59. – T.H.» Lappen er ført inn som bilag. Det er det mest presise dokumentet embetet har mottatt siden krigen, og jeg vet ikke hvilken.

Åttende dag kom jeg til Åmli sentrum klokka 16.05 og meldte meg på kommunehuset. Det var stengt for dagen. Jeg stakk visittkortet i døra med påskriften «Lensmannen fra Arendal har vært her. Intet å bemerke.» Natta tilbrakte jeg på scenen i ungdomshuset, bak teppet, med sykkelen på den ene siden og et pappslott fra en revy på den andre. Revyen var fra 1974, kanskje 1947. Slottet var i god stand.

Stolen som venter på fylket

Så kom lørdagen, bommen og bløtkaka. Grendelagslederen viste meg straks til en stol ved bordet med navnelapp: «Fylkeskommunen». Den er satt av til seremonien i kveld. Fylkeskommunen har ikke meldt forfall. Den har ikke meldt noe. Det er etter min erfaring slik amtet har oppført seg siden det sluttet å hete amtet, og jeg har lært meg ikke å ta det personlig. Jeg satte sykkelvesken på stolen, så den ikke skulle se så forlatt ut.

Lørdag kveld begynte bygda å kjøre veien en siste gang. De kom én og én, med lysene på og i skrittfart, kjørte inn til møteplassen, snudde og kom tilbake. Noen hadde et lite flagg på antennen. Jeg førte inn 23 automobiler, to traktorer og en moped som kjørte strekningen tre ganger, fordi føreren ikke ville at det skulle være over. Ingen kjørte for fort. Det er første kveld i tjenesten at ingen har kjørt for fort, og det skjedde på en vei som ikke skal brukes mer.

Jeg fikk sove i grendehuset ved pianoet, som ikke er stemt siden 1988. Før jeg la meg, slo jeg an én tangent for å høre om det var i orden. Den svarte med en tone jeg aldri har hørt før. Den er ikke ført inn. Det finnes ikke noe felt for det.

I dag tidlig klokka 08.15 kom Aslaug Tjønn fra avisa over heia fra Vegårshei med en termos til og en pose kringle. Hun spurte hvordan turen hadde vært. Jeg svarte at den hadde vært lang, men riktig. Hun skrev det ned. Hun sa at på Vegårshei sier man at en vei ikke er nedlagt så lenge noen husker hvor den gikk. Jeg sa at i Arendal sier man det samme om embeter.

Jeg var til stede da veien ble åpnet. Det var i 1936. Jeg husker en snor, et musikkorps på fire mann og en tuba, og en mann i flosshatt som klippet snora med en saks han hadde lånt av kona. Grendelagslederen opplyser over kaffen at veien ble asfaltert i 1971, at den ble bygd lenge før, og at musikkorpset i grenda aldri har hatt tuba. Vi har gått gjennom saken og er blitt enige om at vi begge husker riktig, hver på vår strekning.

Vedtaket i innerlomma

Klokka 09.30 tok jeg fram vedtaket, som jeg har båret i innerlomma siden Rykene, og leste det på nytt i lyset fra vinduet. Fra 16. november er de stengte strekningene stengt for personbiler, varebiler og tunge kjøretøy. Sykler er ikke nevnt. Det står ikke at de er tillatt. Men det står heller ikke at de ikke er det, og det har jeg tjenestegjort etter i 95 år.

Etter vedtakets ordlyd blir dermed tjenestesykkelen fra 1929 det eneste kjøretøyet i Åmli som lovlig kan bruke hele den gamle fylkesveien i vinter: den nordre strekningen på 4,6 kilometer, den åpne biten på 2,3 og den søndre på 3,1. Det er 10 kilometer. I tolv meter i minuttet tar én patrulje 13 timer og 53 minutter, hver vei. Jeg har regnet på det to ganger, og brøytemannen, som går strekningen til fots hver gang det snør, har regnet på det én gang og sagt at det stemmer omtrent.

Det er ikke embetets oppgave å la en vei ligge ubevoktet den første natta den har fri. Jeg har derfor bestemt meg. Kommer ingen fra fylkeskommunen innen 23.58, tilfaller det den høyeste myndighet på stedet å senke bommen, og det er meg. Jeg kommer til å stå på innsiden når jeg gjør det. Da er jeg på riktig side når den første patruljen begynner.

Talen har jeg skrevet underveis, seks sider, én for hver halvannen dag i salen. Den handler om grusen, om vinteren i 1941, eller 1981, da veien holdt åpent i tre uker uten at noen visste hvordan, og om at den aldri har bedt meg om noe. Den slutter med en påminnelse om at veien fortsatt har plikt til å holde seg rett, også når ingen ser på. Talen tar elleve minutter. Bommen tar elleve sekunder.

Sauebonden fra den åpne biten har lovet å gå ved siden av sykkelen de første 200 meterne. Han sier at sauene kommer til å vente på meg ved møteplassen på den åpne biten i morgen formiddag. Jeg har bedt ham hilse og si at jeg er på vei.

Byen må holde orden på seg selv til jeg er tilbake før advent. Det er sendt telegram om det i dag, og jeg har skrevet at jeg stoler på den. Lykta er fylt. Det er ingen som kommer til å se den der inne i vinter, men det har aldri vært grunnen til at man har lykt.