Kommunen sender kulturjournalisten for å avgjøre om brygga er ekte

Det begynte med en anonym melding til kommunen om en mulig ulovlig brygge i Arneviksundet ved Eydehavn. Eieren sier det er vanlig vedlikehold av en gammel brygge. Byggesaksavdelingen ser en ny brygge. Begge har rett, og det er nettopp det som er problemet.

– Vi har regler for nye brygger og regler for gamle. Vi har ingen regler for en gammel brygge som ser ny ut. Det har bare museene, sier en saksbehandler, som mandag ringte kulturredaksjonen og spurte om noen hadde erfaring med restaurering.

Undertegnede rykket ut med lupe, hvite hansker og et gammelt postkort av sundet. Brygga ligger der i ettermiddagslyset, grå og ubesværet, som et verk som vet at det blir sett på. Betongen er glatt. Kantene er skarpe. Det er et rått møte mellom fortid og forskaling.

Etter to timer på kne fant jeg det jeg lette etter. I den ytterste enden sitter en rusten fortøyningsbolt, trolig fra slutten av femtitallet. Den er brygga. Alt rundt den er, faglig sett, en tolkning.

Spørsmålet er derfor ikke om brygga er ny eller gammel, men om den er tro mot boltens intensjon. Det mener jeg den er. Konstruksjonen står i en stille, nesten ydmyk dialog med sitt eget opphav, slik også et altertavle gjør etter sin fjerde overmaling. Ingen kaller den kopi.

Byggesaksavdelingen var mindre rørt. Saksbehandleren noterte at rapporten inneholdt ordet «intensjon» elleve ganger og ordet «dispensasjon» null, og spurte om brygga dermed var godkjent. Det har jeg ikke myndighet til å si. Jeg kan bare si at den er sann.

Kommunen vurderer nå å la all byggesaksbehandling i skjærgården gå via kulturredaksjonen. Et kunstmuseum i Kristiansand har allerede spurt om bolten kan lånes ut til en vandreutstilling om sørlandsk etterkrigsmodernisme. Det kan den ikke. Da står det jo ingen brygge igjen.