Fiskeren i Risør kan endelig bevise en historie. Benken på brygga synes den er kjedelig

Benken nedenfor Strandgata i Risør har plass til fire, og har hatt de samme fire så lenge noen i bakeriet kan huske. Tre av dem forteller historier. Den fjerde har fisket hummer utenfor Stangholmen i over førti høster og aldri pyntet på noe av det, og benken har lenge regnet ham som det svakeste leddet.

– En historie skal være minst en tredjedel løgn for å bli fortalt to ganger. Det er ikke skrevet ned noe sted, men det er regelen, sier en av de tre som forteller, som har sittet ytterst på benken siden han ga fra seg båten.

I forrige uke kom han opp fra brygga med en hummer i teina og noe uvant i blikket. Hva den var, skal vi ikke si her. Havforskningsinstituttet har bedt om å få si det selv, og har brukt ordene «én gang i livet» om det.

Så ringte han noen som kunne sjekke. Forskeren i Flødevigen som tok telefonen, har sagt til Agderposten at fiskeren ikke ble trodd. Til Agderpesten utdyper instituttet at det har et eget skjema for meldinger fra Risør, og at øverste rubrikk er ferdig krysset av for «usannsynlig».

– Vi har tatt imot meldinger fra den kysten i mange år. Sjøormer, en kveite som var lengre enn båten, en makrell som kunne telle. Vi har aldri behøvd å reise ut, forklarer en rådgiver ved instituttet.

Denne gangen reiste de. Forskeren kom inn til Risør med båt og gikk ned på brygga med målebånd, kamera og en kollega som skulle være vitne til at ingen trodde på det. Etter tjue minutter ringte forskeren kontoret og ba dem rive skjemaet.

Fiskeren fikk med seg et bevis hjem: en fangstattest med instituttets stempel, dato, klokkeslett og mål. Han har fått den laminert hos en bekjent på Tangen, og bærer den i innerlomma på oljehyret.

Det er der problemet begynner.

– Han kom opp hit og la papiret på benken. Så leste han det høyt for oss. Med mål, sier mannen ytterst, og ser utover Solsiden som om det var der det gikk galt.

Benken lyttet i fire minutter. Så spurte en av dem om kveita, og mannen ytterst måtte fortelle den igjen, den som er lengre enn båten. Den varer en halv time, og ingen har noen gang bedt ham legge fram et papir.

– En historie med stempel er ikke en historie. Det er en rapport, sier mannen ytterst. Han mener det var bedre før, da fiskeren bare var kjedelig uten papirer.

Siden har fiskeren prøvd seg tre ganger til. Han har lest attesten høyt, han har vist bildene fra brygga, og på torsdag tok han med seg kollegaen fra Flødevigen, som vitnet om at ingen hadde trodd på det. Benken syntes vitnet var det beste ved hele historien, men gikk hjem til middag før vitnet var ferdig.

Fredag morgen gjorde han for første gang det de tre andre har gjort hele livet. Hummeren var blitt én centimeter lengre enn i attesten. Mandag var den blitt to, og hadde fått et blikk han ikke helt kan beskrive. Benken har begynt å lytte igjen, og har flyttet seg et kvart sete nærmere.

Tirsdag ringte Havforskningsinstituttet for å spørre hvilket mål som skulle stå i databasen. Fiskeren svarte at det kommer an på hvem som spør.