Skravur fikk en hel søndag og tegnet ferdig kantene på Arendal

08.10, Kanalplassen. Første søndag fri siden september. Jeg har med skrinet, seks farger, to pensler, termosen og en krakk som ikke er min. Det er sju grader og nesten vindstille, og vannet i kanalen ligger som om det har fått beskjed.

Jeg begynner med benken, fordi den står der. Det er den samme benken jeg har tegnet bak ordføreren, bak to bystyremøter og bak en sak om måker, alltid med den venstre enden som tre streker som ikke møtes. I dag går jeg rundt den. Den venstre enden er ikke der. Benken slutter i lufta, hvit, slik papiret gjør hos meg. På den høyre enden sitter en mann og holder kaffekoppen sin i midten, for sikkerhets skyld.

Jeg tegner den ferdig. Det tar fire minutter og litt brunt. Mannen flytter seg ikke, men han setter ned koppen.

Kantene

Jeg må forklare noe. En tegning i avisa tar ti minutter. Det er ikke en regel, det er en avis. Ansiktene og den ene tingen som skjer, blir ferdige. Resten får noen streker, og mot kanten slipper jeg taket, og det blir papir. Redaksjonen kaller det husstilen. Jeg har aldri tenkt over hvor kantene havner etterpå.

08.40. En mann i refleksvest kommer bort med et skrivebrett. Han er fra kommunen, og han har stått ved fontenen og ventet siden halv åtte. Han har en liste. Den er ordnet etter bydel og skrevet med tre forskjellige penner.

– Vi har registrert 2 300 objekter i sentrum som ikke er tegnet ferdig, sier han. – De står i et vedlegg til kommuneplanen. Det har aldri vært budsjett til kantene.

Han lurer på om jeg tar betalt per meter eller per objekt. Jeg sier at jeg har fri. Han skriver ned det også, og krysser av for benken.

09.30, Pollen. En sjekte ligger fortøyd med styrbord ferdig og babord hvitt. Eieren har lagt en presenning over den hvite siden, og over den har han lagt en presenning til, fordi den første heller ikke var tegnet ferdig. Han har hatt båten i elleve sesonger og aldri kunnet legge til med babord inn.

Han holder fortøyningen mens jeg maler. Jeg gir båten den blå stripa den har på den andre siden, og et navn på akterspeilet som jeg ikke skriver, bare antyder. Han ser lenge på krusedullene. – Det var det hun het, sier han.

10.30, Tyholmen. Husene er hvite på forsiden og hvite på baksiden, men ikke på samme måte. Forsiden er malt. Baksiden er papir. Jeg har tegnet Tyholmen fra kaia mellom tretti og førti ganger, og jeg har aldri gått rundt. I en bakgård som slutter i ingenting står en dame i morgenkåpe og rister en matte ut over kanten.

– Det har vært sånn så lenge jeg har bodd her, sier hun. – Om vinteren trekker det. Jeg spør om hun vil ha bakveggen gul eller hvit. Hun vil ha den som den var før. Jeg vet ikke hvordan den var før, så jeg gjør den gul, og hun sier at det var omtrent sånn.

Det tar en time å gjøre ferdig en bakgård. Mannen fra kommunen står i smuget og noterer. Bak ham står det fire naboer i morgenkåpe med matter.

12.00, kinoen. Bygget er lagt ut for salg, og i papirene har det fire saler. Jeg har tegnet fasaden to ganger. Begge gangene fikk jeg med tre dører, og den fjerde ble noen streker mot kanten. I dag står jeg foran den. Den er hvit, med et messinghåndtak, og ved siden av henger en plakatramme uten plakat.

Jeg tegner ikke den. Mannen fra kommunen spør hvorfor. Jeg sier at noen har kjøpt billetter dit. Han skriver ned det også, og setter et spørsmålstegn i margen.

12.40, Langbrygga. Øverst på lista står en lyktestolpe som bare lyser på den ene siden. Jeg har tegnet den hver gang noen har kranglet om en benk. Lyset faller mot sjøen. Mot land er det papir. Måkene sitter på den mørke siden, alle sammen, med ryggen til. Jeg tegner glasset ferdig, og lampen tenner seg på den andre siden også, midt på dagen. Måkene blir sittende. Mannen fra kommunen krysser av og sier at lyktestolpen nå teller som to.

13.00, trappene opp mot Fløyheia. De slutter midt i bakken, ved trinn 141, i noe hvitt. Folk går opp til trinn 141 hver morgen, ser på utsikten de ikke har, og går ned igjen. Det kalles å ta trappene. Jeg tegner fire trinn til og en rekkverksstolpe før penselen blir tørr. En jogger står nå på trinn 145 og ser ned på byen. Hun har aldri sett den fra så høyt, og hun er ikke sikker på om hun liker det.

14.00. Termosen er tom. Jeg sitter på krakken ved Pollen og tegner det jeg aldri får tegne: ingenting som skjer. En båt som ligger. Vann. En takrenne. Det tar en time og tjue minutter, og det blir det fineste jeg har laget i år. Ingen sak handler om det.

15.10, Tyholmen igjen. Den gule bakveggen har fått en blomsterpotte. To av naboene har satt ut kjøkkenstoler i bakgårdene sine og sitter og ser på dem, som om det var utsikt. Den tredje har satt ut en stol til, i tilfelle.

15.40. Mannen fra kommunen spør om han kan prøve. Jeg låner ham den minste penselen. Han tegner ferdig sin egen skygge på brosteinen, som manglet føttene, og står lenge og ser på den. Så krysser han av for seg selv.

16.00. Lyset går. I november går det før man er ferdig. Mannen fra kommunen har krysset av for 31 objekter og sier at det er flere enn kommunen har klart siden planen ble vedtatt. Han spør om jeg har fri neste søndag også. Jeg sier at det står i en søknad. Han skriver ned det også.

På vei hjem går jeg forbi redaksjonen. I vinduskarmen sitter en liten fugl jeg en gang tegnet i margen på en møteinnkalling. Den er ikke en måke. Halen er tre streker som ikke møtes. Den lar jeg være. Den ser ut til å like det.

Benken på Kanalplassen har to ender nå. Da jeg gikk forbi, satt mannen med kaffekoppen på den venstre.