Risør øver på å ikke gjøre noe nummer av at stjerneskuespilleren kommer

Nyheten kom onsdag morgen: en av landets mest kjente skuespillere skal stå på scenen i Risør tirsdag i neste uke. Klokka ti samme dag hadde en pensjonert apoteker (76) fått ansvaret for at byen ikke skulle gjøre noe nummer av det.

– Vi er ikke sånn i Risør, sier hun. – Vi har hatt kjente folk her før, og vi lar dem være i fred. Det må bare øves litt.

Agderpesten fikk sitte med på generalprøven torsdag morgen, på benken nederst i Strandgata, med de hvite husene i ryggen og havna foran. Hun satt ytterst, med en avis hun ikke leste og en kaffe hun ikke drakk. Klokka 09.00 kom stand-in-en rundt hjørnet: vaktmesteren på kulturhuset, i en lang frakk og et skjerf, gående langsomt forbi med blikket ned, slik kjente folk gjør.

Første gjennomgang var ikke god. Hun så opp. Hun smilte. Hun sa «nei, men». Vaktmesteren stoppet og spurte om det var noe, og hun måtte innrømme at det var det. Hun noterte i margen på avisen og ba ham gå tilbake til hjørnet.

Det er detaljene som er vanskelige. Å ikke se, er lett. Å ikke se på en måte som viser at man ikke ser, krever øvelse. Hun har derfor delt likegyldigheten i tre trinn: blikket mot havna, et lite nikk som like gjerne kan være til en måke, og en setning om været som ikke er rettet til noen.

Nikket

Nikket har tatt mest tid. Det er et Risør-nikk, forklarer hun, og det har vært i bruk siden seilskutetida: haka senkes en halv centimeter, og det betyr på én gang «god dag», «jeg vet hvem du er» og «jeg har ikke tenkt å si det til noen». Onsdag kveld lærte hun det bort til 140 innbyggere i en sal på kulturhuset. Tre har trukket seg fordi de nikket for mye, og én fordi han ikke klarte å la være å si navnet på filmen.

Andre gjennomgang gikk bedre. Vaktmesteren kom rundt hjørnet, hun så mot havna, nikket til en måke og sa «det blir visst fint i helga» ut i lufta. Vaktmesteren gikk videre. Måka nikket ikke tilbake. Det var et øyeblikk av ekte, uanstrengt Risør, og det hadde tatt henne tre timer å komme dit.

Det er sjelden man ser en så disiplinert forestilling utenfor en scene. Hun spiller likegyldigheten med kroppen, ikke med ansiktet, og legger pausene der de skal ligge. Bare én gang ga hun seg selv bort, da vaktmesteren mistet skjerfet og hun reiste seg halvveis for å ta det opp.

Han kommer til å miste noe. De gjør alltid det. Og da må Risør bli sittende.

– Det er der det går galt, sier hun etterpå. – Alle i denne byen har plukket opp en vott for noen. Det sitter i ryggmargen.

Instruksene er hengt opp i butikkvinduene langs Strandgata: ikke stopp, ikke pek, ikke be om autograf, ikke si replikker fra filmene og ikke stå bak gardinen, for gardinene i Risør er hvite og synes godt. Arket er skrevet i en vennlig tone, og avsluttes med at det ikke er noe stort.

Hva skuespilleren selv mener om at en hel by øver på å ikke legge merke til ham, vet ingen. Kulturhuset har ikke spurt. Det ville vært å gjøre et nummer av det.

Ved lunsjtid var det full gjennomkjøring med hele Strandgata. Femti mennesker gikk forbi hverandre i fullstendig, innøvd ro, med blikket mot havna. Midt i det kom en turist fra Oslo gående med en kaffe i pappbeger. Han fikk elleve nikk og en bemerkning om været, og ble stående igjen og lure på hvem han egentlig var. Han har ikke sluttet å fortelle om det.

Generalprøvene fortsetter fram til tirsdag. Apotekeren sier hun er klar. Hun regner likevel med å bli sittende på benken en stund etter at forestillingen er over, i tilfelle han kommer tilbake og hun ikke legger merke til det.