Mannen som ba om sykkelveien i Homborsund møtte seg selv midt på den

Mandag klokka tolv ble den nye gang- og sykkelveien mellom Eide og Homborsund åpnet med folkefest, musikkspill og celebre gjester. Det var 35 år etter at bygda først ba om den, og tre dager før regissøren hadde regnet med å komme fram.

Som denne avisa meldte forrige uke, kom generalprøven på rasteplassen aldri lenger enn til 1740. Regissøren løste det i helgen slik bare en kulturnasjon kan: Han flyttet hele stykket ut på selve veien. Hver scene fikk sin egen strekning, i riktig rekkefølge, med innlandsisen ved Eide og snora ved Homborsund. Hele 1600-tallet ligger nå mellom to lyktestolper. Unionsoppløsningen tar tre skritt.

– Nå går historien i ganghastighet. Det er det tempoet den egentlig har hatt, sier regissøren, som denne gangen spilte begge losene, kua og fogden.

Den første som fikk prøve veien, var mannen som skrev det første brevet om den. Han er tidligere melkebilsjåfør, bor et steinkast fra Eide kirke og har syklet til butikken i veiskulderen hver tirsdag i 35 år, med refleksvest og et nært forhold til vogntog.

Han trillet sykkelen inn ved innlandsisen klokka halv ti. Mannen i grå genser trakk seg høflig tilbake. I første sving fikk han en høygaffel i hånden av en bosetter og ble stående et kvarter for å hjelpe til med slåtten. Ved 1740 sang tollbetjenten alle sju versene, og han ventet til siste strofe, for det gjør man her.

– Jeg har ventet i 35 år. Sju vers går fort, sier han.

Et sted mellom skipsbyggerne og den første telefonen kom han til 1991. Der satt en ung skuespiller ved et kjøkkenbord midt i sykkelfeltet og skrev et brev med kulepenn. Det var ham. Scenen er forfatterens favoritt: tre minutter der ingenting skjer, utenom at en mann skriver «Til Grimstad kommune», stryker det ut og skriver «Til Statens vegvesen». Brevet var på én side. Han ba om en trygg vei til skolen «før barna blir store». Barna er i dag over førti og kjører bil, men brevet er aldri trukket.

Han ble stående lenge og se på seg selv. Til slutt lente han seg over bordet og rettet stavemåten av «fortau». Skuespilleren takket og lovet å huske det til neste forestilling.

– Jeg hadde mer hår. Ellers stemte det, sier han.

Mellomspillet om anleggsperioden, som etter planen skulle spilles i sanntid, var kortet ned til én gravemaskin som sto parkert tvers over sykkelfeltet med motoren i gang. Han trillet rundt den i grøfta, slik han er vant til.

Klokka tolv nådde han 2026. Trekkspillet spilte, ordføreren i vår lille nasjon klippet snora, og en delegasjon fra nabostaten sto bakerst og noterte. Han syklet de ti siste meterne på ny asfalt, helt alene, og bygda klappet som om det var 17. mai.

Etterpå sto han ved snora og så tilbake over veien han hadde bedt om. Derfra kunne han se hele historien på en gang: isen, slåtten, tollbetjenten, kjøkkenbordet og gravemaskinen. Han sa at det var finere enn han hadde trodd, og at han hadde trodd det skulle bli ganske fint. I nabostaten åpnes sykkelveier med en snor og en pressemelding. Vår lille nasjon åpner sine med tre hundre år og en ku, og det merkes.

Hjem syklet han i veiskulderen langs fylkesveien. Historien sto fortsatt på sykkelveien, og regissøren hadde bedt om at ingen gikk gjennom den baklengs.

– Det er greit. Den ligger der jo nå, sier han, og knepper refleksvesten.