Brua til Gjervoldsøy ba meg si at den ikke var stengt, bare i retrett

Jeg var sogneprest i trettiåtte år og har tatt imot beskjeder på torsdager nesten like lenge. Biskopen vet om begge deler. Som regel er det gamle tollboder og kirkeklokker som tar kontakt, og de vil helst snakke om været. Det er sjelden en bru tar ordet, og aldri før en på Hisøy.

Brua ber meg først takke de elleve husstandene og eierne av de over førti hyttene for tålmodigheten. Den forstår at seks uker er lenge når man skal på butikken. Men den vil ha sagt at den ikke var stengt. Den var i retrett, slik vi prester også må være en gang iblant, og den har brukt tiden godt.

Den har lyttet til strømmen under seg. Den har tenkt over hva det vil si å bære noe. Den har kjent etter hvilken ende som egentlig er dens egen, og kommet fram til at det er begge, og at det er hele poenget med en bru.

Den har også talt de fremmede. Det var tre, sier den, og det stemmer med det beboerne har fortalt. Den ber meg legge til at den ene kom to ganger og derfor bør regnes som halvt kjent.

Brua ber oss ikke ta det ille opp at den åpnet på fredag den trettende. Den visste ikke hva datoen betydde før en hytteeier forklarte det, og da var sperrebåndet allerede kuttet.

Til slutt har den et ønske. Den vil gjerne at folk hilser når de kjører over, i det minste den første uka. Et nikk holder. Den har vært alene med seg selv lenge og trenger litt tid på å venne seg til trafikken igjen, akkurat som øya trenger litt tid på å venne seg til fastlandet.

Det blir kaffe og vafler ved brukaret på fastlandssiden søndag etter gudstjenesten. Vaffeljernet tar jeg med fra Åmli. Brua kan av naturlige grunner ikke komme bort til bordet, men den sier at den er der i tankene, og jeg har ingen grunn til å tvile på det.