Lensmannen satt ved Pollen hele natta og skrev byen inn igjen etter høstferien

Det bekjentgjøres herved at undertegnede natt til søndag 11. oktober har holdt post ved Pollen i Arendal fra klokka 18.00 til klokka 05.40, i medhold av ingen instruks, og at byen er ført inn igjen etter høstferien. Det er ikke noe nytt. Jeg har skrevet byen inn etter hver ferie siden 1931, og ut før hver. Ingen har bedt meg om det. Det er heller ingen som har bedt meg om å la være, og det tar jeg som et oppdrag.

Utrustningen var den sedvanlige: tjenestesykkelen fra 1929, en feltstol, en termos med kaffe kokt i går, og protokoll nr. 41, som ble påbegynt i 1931 og har tre blanke sider igjen. Dessuten karbidlykta. Den henger på styret og lyser fem meter fram, eller fire når vinden står fra Tromøy. Det er den eneste lykta i byen jeg har tillit til. De nye lyktene blinker. Det er etter mitt skjønn ikke det samme som å lyse.

Den første innreisende ble ført inn klokka 18.12: en familie på fire fra Kanariøyene, med to kofferter på hjul. Jeg noterte kofferthjulene særskilt, da de etter min erindring ble tillatt i 1972, kanskje 1927. Familien fortalte at de hadde reist hjem en dag før avtalt, i tilfelle det skulle bli streik i luftfarten. Jeg førte det inn som forutseenhet. Det er første gang det ordet står i protokollen, og jeg måtte slå opp hvordan det staves.

Så kom automobilene. Mellom klokka 18.30 og 20.00 passerte 214 av dem over Langbrygga og videre opp mot sentrum, de fleste fra hyttene på Tromøy og Hisøy, noen fra fjellet med snø på taket. Undertegnede fører hver automobil på egen linje, med retning, farge og antall personer, og rekker med den nye penna omkring én i minuttet. Det betyr at protokollen ved klokka 20.00 var ført fram til klokka 18.44. Resten ble ført etter beste skjønn utover kvelden, og noen av fargene er gjettet.

Ingen av automobilene stanset. De fleste vinket. Vinking har vært godtatt som legitimasjon i dette distriktet siden 1946, og det står i protokollen at alle 214 vinket, med unntak av én, som tutet. Tuting er ikke legitimasjon. Jeg noterte registreringsnummeret, men det var et av de nye, med for mange bokstaver, og jeg fikk bare med meg de tre første.

Klokka 19.30 kom vertinnen på brygga ut med en kopp kaffe til meg, varm, i motsetning til min egen. Hun spurte om jeg skulle sitte der hele natta. Jeg svarte at det var meningen. Hun sa at hun i så fall ville gjøre meg oppmerksom på en formalitet: Hun hadde allerede kunngjort et program for i hvilken rekkefølge byen skulle få komme hjem, og der sto det søndag. Dette var lørdag.

Jeg har gått gjennom saken. Vertinnen har rett. Byen kom en hel dag før sin tid, og i feil rekkefølge – hyttefolket før dem som hadde vært i Syden, og ingen av dem etter bakeren, som etter programmet skulle komme først, men som aldri har reist noe sted. Etter samråd med vertinnen ble det besluttet å føre alle som kom lørdag inn med blyant, og føre dem over med blekk på søndag, når de etter programmet er ventet. Det tar tid. Det er i orden. Jeg har tid.

Klokka 21.05 inntraff det som i protokollen er ført som «hendelsen». Himmelen over Pollen ble grønn. Først lite, så mer, så i bånd som gikk fra Hisøy og vestover. Det var et lys. Det hadde ingen lykt og ingen sykkel, og det beveget seg uten å gi tegn.

Reglementet for nattlig belysning av 1928, som undertegnede har i lomma, er tydelig: Ethvert lys som ferdes over byen etter mørkets frembrudd, skal ha en bærer. Jeg reiste meg fra feltstolen og så etter bæreren. Det var ingen. Jeg gikk derfor ned til enden av brygga og lyste opp mot himmelen med karbidlykta, slik at lyset kunne se at det var sett. Lyset reagerte ikke.

Rundt meg stanset det etter hvert flere mennesker. Alle holdt opp lommetelegrafen mot himmelen, og etter det jeg forsto, sendte de lyset videre til avisa. Jeg ble opplyst om at det heter nordlys, og at det kommer fra sola. Til det vil jeg bemerke at sola gikk ned klokka 18.40, og at jeg har ført den ut i protokollen. Den kan ikke komme inn igjen før i morgen uten at det blir notert.

Lyset forsvant klokka 22.20, i retning sørvest. Det er samme vei som Grimstad. Jeg har ikke tatt stilling til om det var tilfeldig, men jeg ser i dag at leserne sendte avisa nesten bare bilder av den himmelen, og det styrker meg i at jeg ikke var den eneste som fulgte etter det med blikket. Saken er ført inn som uoppklart. Det er den fjerde uoppklarte saken i protokollen. De tre andre er også lys.

Mellom klokka 22.30 og midnatt kom de som hadde vært på fotballkamp i Grimstad. De kom til fots, med buss og i to automobiler. De sa ingenting om resultatet, og jeg spurte ikke. Det finnes ikke noe felt for resultater i protokollen. Det ble vurdert i 1931 og forkastet, da kampene den gang ble avgjort på lørdag og glemt på søndag. Det er etter det jeg forstår ikke lenger tilfellet.

Klokka 00.15 stengte vertinnen. Hun kom ut, så på meg og så på protokollen, og sa at nå var det bare oss to igjen ved havna. Det var ikke helt riktig. Det var oss to, tre katter og en måke som har satt seg på lua mi hver natt siden mai. Måken er ikke ført inn. Den har ikke vært bortreist.

Etter midnatt er det stille ved Pollen. Undertegnede har gjennom 95 år i tjenesten lært at det er da man skal være mest på vakt. Det er da byen tror at ingen ser. Jeg satt rett i feltstolen, med lykta tent og penna i hånda, og så på byen som trodde at ingen så.

Protokollen mellom klokka 02.10 og 02.50 er ført med en annen håndskrift. Den er større og heller nedover mot høyre, og på ett sted går den ut over margen og ned i neste dag. Jeg har undersøkt saken i dag tidlig og kommet til at det er min egen. Det står der at det har kommet en ferje med elefanter. Det er ikke ført noe klokkeslett, og jeg har latt være å føre det over med blekk.

Klokka 04.05 kom den siste automobilen. Den kom ikke inn. Den kjørte ut, med takboks og Oslo-skilt, i retning E18. Etter det jeg kunne se, var det hyttefolk som hadde vært på Tromøy i hele høstferien og nå reiste hjem før køen. Utreise er ikke mitt bord, men jeg førte den inn likevel, på siste linje, så byen skulle gå i balanse.

Klokka 05.00 tente bakeren i sentrum lyset i bakeriet. Det er det eneste lyset jeg ikke fører inn. Det har vært tent til den tiden hver dag siden oldefaren hans fyrte opp ovnen første gang, og det har bærer. Tor-Ivar Hvetland kom ned til brygga med en skillingsbolle til meg og spurte hva jeg skrev. Jeg sa at jeg skrev ham inn. Han sa at han aldri hadde vært borte. Jeg sa at det var nettopp derfor.

Protokollen for natta viser etter dette følgende: 1 214 innreisende, 217 automobiler (213 vinket, én tutet, tre kom i mørket og er ført etter lyden), tre katter, én bærer av skillingsboller, ett grønt lys uten bærer (uoppklart), én ferje med elefanter (under vurdering) og null sykler uten lykt. Det siste er det beste resultatet siden 1952. Byen er etter dette å anse som hjemkommet, med forbehold om overføring med blekk.

Jeg pakket feltstolen klokka 05.40 og syklet hjem langs Langbrygga, i tolv meter i minuttet, med lykta tent. Det var allerede lyst. Det er etter reglementet ingen grunn til å slukke lykta før man er framme. Man vet aldri hvem som ser.

Protokollen sendes i dag, som hvert år, med telegram til amtet. Amtet har ikke svart siden 1964. Undertegnede tolker det som at alt er i orden der også.