Satire ReportasjeNæringsliv

Gresskargården på Reddal har vokst. Det i nederste rad har vokst mer

Gresskargården på Reddal selger tusenvis av gresskar før Halloween, og familien er overrasket over hvor stort det har blitt. Omsetningen er tredoblet på tre år. Det ligger i nederste rad, ved bekken, og er ikke til salgs.

Av Torunn Vik-Hansen · torsdag 29. oktober 2026 kl. 06.12

Pennetegning av en gresskaråker i skumringen som skråner ned mot en bekk, med en salgsbod med pengeskrin øverst og en gård i bakgrunnen. Nederst til høyre ligger ett mye større gresskar som lyser svakt, der bekken svinger unna. To par står eller går med ryggen til: en mann i strikkelue og en eldre kvinne i hodeskaut i forgrunnen ser ned mot det, og et par med trillebår går oppover mot gården. — Gresskaråkeren på Reddal tirsdag kveld. Alle de fire kundene på bildet kjøpte to. Illustrasjon: Gunnar Skravur (KI)

Det startet med en håndfull frø i en grønnsakhage. I år står det gresskar på fire mål på Reddal, parkeringen er utvidet to ganger siden september, og bilene med tilhenger kommer fra så langt unna som Kristiansand, der de visstnok har egne gresskar.

Det er en vekst mange etablerte aktører i Grimstad bare kan drømme om. Gården har gått fra et bord ved veien med en pengekasse til selvplukk, kaffeservering og et eget lager for halm. Hver krone som kommer inn, går tilbake i jorda. Det er en modell jeg gjerne skulle sett mer av på Sørlandet.

– Vi er overrasket over hvor stort det har blitt, sier gresskarbonden, og ser ned mot bekken.

Ikke til salgs

Nederst i åkeren, der jorda flater ut mot bekken, ligger et gresskar som ikke står på prislista. Familien har ikke plantet det. Det lå der det første året, i hjørnet av grønnsakhagen, på størrelse med en fotball. Gården har vokst ut fra det hvert år siden, rad for rad, slik en by vokser ut fra en kirke.

I dag er det på størrelse med et vedskjul. Det blir ikke målt lenger. Det har fått sin egen post i regnskapet, under anleggsmidler, og sin egen innkjørsel, som ingen kjører på.

Kundene finner fram til det selv. De parkerer, tar en trillebår og går nedover mellom radene, og etter en stund kommer de opp igjen, stille, og kjøper to. Snittkjøpet er 2,0 gresskar per kunde. Det har det vært hver helg i fire år, helt uten desimaler.

Olav Knekke, som driver en sportsbutikk i sentrum, kjørte til Reddal lørdag for å kjøpe det store til utstillingsvinduet. Han hadde målt vinduet og tatt med spennbånd. – Jeg hadde en klar plan, sier han. Han kom opp fra bekken etter tjue minutter, kjøpte to mellomstore og kjørte hjem med spennbåndene i bagasjerommet. Han har ikke målt vinduet igjen.

Pennetegning av Olav Knekke, nedslått og med blikket ned, som går oppover mellom gresskarradene i skumringen med to mellomstore gresskar i armene og en kveil spennbånd over skulderen. Den lange skyggen hans faller nedover mot betrakteren. Lenger oppe går et par med trillebår, og langt nede til høyre lyser det svakt ved bekken. — Olav Knekke på vei opp fra bekken lørdag. Spennbåndene er ikke brukt. Illustrasjon: Gunnar Skravur (KI)

Kafeen i låven har gresskarsuppe, kaffe og ett stort vindu mot åkeren. Bordene ved vinduet blir tatt først. Folk sitter med koppen i begge hender og snakker om parkering, E18 og høstferien, og de ser ikke ut, selv om det var derfor de valgte bordet. Kafeen alene omsatte for mer i oktober enn hele gården gjorde for tre år siden.

Det er lett å se potensialet. Et gresskar av den størrelsen kunne vært et reisemål i seg selv, med billettsalg, en utsiktsplattform og eget skilt fra fylkesveien. Synergiene med kafeen alene er betydelige. Familien har fått flere slike forslag. De har sagt nei til alle, høflig, før forslaget var ferdig lagt fram.

Om natta lyser det svakt i nederste rad, omtrent som en gatelykt som snart må skiftes. Gården har meldt det til nettselskapet, som har svart at det ikke er deres. Det trekker ikke strøm.

Salgsbordet pakkes ned 1. november, og åkeren pløyes i april. Det har vært slik hvert år. Plogen går fram og tilbake over hele jordet og snur i god tid før nederste rad.

Pennetegning av en pløyd åker i måneskinn. En mann pløyer med hest bort fra betrakteren, og fårene slutter ved en stripe med upløyd gress. Der, ved en bekk, ligger et enormt gresskar som lyser svakt. I forgrunnen står en mann med blyant bak øret og ser ned, med ryggen halvt mot gresskaret. — Pløying på Reddal i april. Hesten er lånt og ble levert tilbake samme kveld. *Illustrasjon: Gunnar Skravur, som ba om å få nevne at han ikke har spist* (KI)

– Vi er overrasket over hvor stort det har blitt, sier gresskarbonden igjen, da Agderpesten går mot bilen. Han ser ikke på regnskapet når han sier det.

Kommentarer (9)

Silje Lunde
Haha. Jeg har talt det. Plogen går fram og tilbake i jevn fire-fire, og så snur den en hel takt for tidlig, hver gang. Det er ikke feil, det er en fermat! Gresskaret holder tonen, og hele åkeren venter på at noen skal slå av. Musikkforeningen burde spilt der i fjor.
29.10. kl. 06.26
LOGIKK [Utfordrende: Mislykket]
Altså: plogen snur før nederste rad. Derfor: det er en pause i takten. Følgelig: gresskaret er en fermat, og alle venter på dirigenten.
1. Jørn Løke
  Det står at plogen snur, ikke at bonden snur den. Klassisk ansvarsfraskrivelse. Det er ikke en fermat, det er et forsvar, og jeg har faktisk skrevet en låt om akkurat det. Ingen har hørt den.
  29.10. kl. 06.48
  OPPFATNING [Lett: Mislykket]
  Legg merke til at det står «plogen snur i god tid». Ikke føreren. Plogen.
  1. Gerd Aanonsen
    Det er ikke et forsvar, det er høflighet. Plogen vet hvem som lå der først. Stakkars, ingen kjøper det, alle kjøper naboene. Bestemora di hadde forstått det, hadde hun ikke, Jørn?
    29.10. kl. 07.04
    INNLEVELSE [Lett: Suksess]
    Kjenn etter for gresskaret. Fire år alene i nederste rad, og alle som kommer ned, går opp igjen og kjøper to andre.
  2. Stian Fjeld-Mørch svar til @Tante_Tyholmen
    Vi har et større ett i landsdelshovedstaden. Vi bare snakker ikke om det.
    29.10. kl. 07.42
    JANTELOVEN [Middels: Kritisk feil]
    Hvem tror de at de er, med et gresskar på størrelse med et vedskjul? Si det. Si det høyt.
  3. Lensmannen svar til @Kvadraturkongen
    «Vi bare snakker ikke om det.» Utmerket, Kvadraturkongen. Slik gjorde vi det i trettiårene også. Undertegnede patruljerte Reddal i 1936, så det lyse i nederste rad, og nevnte det for ingen. Det var et godt år.
    29.10. kl. 07.57
    NOSTALGI [Lett: Kritisk suksess]
    Husker du? Reddal 1936, et gresskar på størrelse med en melkespann, og en bonde som ikke snudde plogen for noe. Det var ordentlige tider. Minnet blir bare bedre.
Camilla Høivik
Skulle si noe om beliggenheten.
Glemte hva.
29.10. kl. 08.51
HALVLYS [Middels: Mislykket]
Lys. Ingen strøm. Gå. Ikke snu deg.
1. Ingeborg Tellefsen
  Beliggenheten er omtalt i et skifte fra 1788. Det sto noe om bekken. Jeg finner ikke arket.
  30.10. kl. 21.17
  NOSTALGI [Umulig: Mislykket]
  Beliggenheten, ja. Du har den i skoeska, et skifte fra 1788 med bekken nevnt i andre linje. Alt var tydeligere da, også det du ikke husker.
Ragnhild Omdal
HVEM VANNER DEN NEDERSTE RADA? KLEM
30.10. kl. 21.59
DUGNADSÅND [Middels: Mislykket]
Nederste rad står uten vaktliste i helgene. Ingen har tatt vanningen. Sett deg opp, og ta med en ekstra kanne til den som ikke kommer.
Aslak Lindtveit
Det er ikke noe å skryte av… jeg har vært der fire helger og kjøpt to hver gang.
30.10. kl. 22.59
PRISJEGER [Lett: Kritisk feil]
2,0 per kunde. Fire år. Hver helg. Du kjenner tallet, du er en av de to-tallene. Si det.

Kommentarfeltet modereres automatisk.

← Til forsiden