Agderpesten sto et helt døgn ved hundeparken på Stoa uten å se på den

Klokka er 05.58 lørdag, og stormen er ventet i kveld. På gangveien bak handelsområdet på Stoa har noen allerede surret søppeldunkene fast til lyktestolpene. Den første hodelykta kommer fra boligfeltet to minutter senere, med en refleksvest under og en hund foran.

Gjerdet står der det sto forrige uke: grønt netting, omtrent halvannen meter høyt, en port og en søppelkasse for hundeposer. Hunden, en eldre beagle, setter seg ned ved porten og ser inn. Eieren ser på hunden. Så går de den lange veien rundt, forbi pumpehuset og tilbake langs veien. Det tar elleve minutter ekstra.

Agderpesten har stilt seg på den andre siden av gangveien, med ryggen mot gjerdet. Det er det arket fra kommunen anbefaler. Det kom i alle postkassene i området for halvannen uke siden og har fem punkter: Man skal ikke gå inn. Man skal ikke se på parken. Man skal ikke tenke på den mens man går forbi, og det anbefales å telle skritt. Hundene skal ikke ha noen grunn til å tro at de er ventet. Det femte punktet er sladdet.

Fram til klokka åtte passerer 31 hodelykter. Alle hundene stopper ved porten. Ingen av eierne snur seg.

– Det er 1 412 skritt den lange veien. Jeg har talt hver morgen siden gjerdet kom, sier en pensjonist med en dachs. – Det har vært 1 412 hver gang, bortsett fra torsdag. Da var det 1 411.

Han har ikke funnet ut hvilket skritt som manglet. Han gikk runden to ganger til samme dag for å sjekke, og begge gangene ble det 1 412.

Hundepark (eksisterende)

Når det blir lyst, ser gjerdet mindre ut. Gresset innenfor er klippet, med kanter så rette at de kunne vært tegnet med linjal. Parkvesenet tok inn klipperne for vinteren 1. oktober, opplyser en driftsleder, og har ikke klippet noe bak ballbingen. Det er ikke et areal parkvesenet har ansvar for, sier han, og heller ikke et areal han kunne tenke seg å ha ansvar for.

Plankontoret i kommunen har sett på saken. I gjeldende reguleringsplan er arealet bak ballbingen merket som friområde. I et gammelt plankart i arkivet i rådhuskjelleren, så gammelt at hele Stoa er tegnet som skog, er det samme rektangelet tegnet inn med gjerde, port og påskriften «Hundepark (eksisterende)». Det fantes ingen veier dit.

– Det står «eksisterende» fordi parken eksisterte da. Det betyr ikke at den eksisterer nå, sier en saksbehandler ved plankontoret. Kommunen står ved at det ikke er anlagt noen hundepark på Stoa. Det er heller ikke søkt om å legge den ned.

Midt på dagen er det stille ved gjerdet. En budbil stopper ved porten. Sjåføren sjekker skanneren, ser på porten, ser på skanneren igjen og kjører videre. I sporingen står pakken registrert som levert 13.20, til mottaker. Han vil ikke si hva pakken inneholdt, bare at den var lett, og at adressen var skrevet for hånd.

Skiltet henger på innsiden

Rundt fire begynner det å mørkne, og hundeeierne kommer igjen, flere enn om morgenen. Hodelyktene er tent før de trengs. En mann med to border collier forteller at han har sluttet å gå her, og at han nå bare går her om kvelden.

Det er i skumringen Agderpesten ser skiltet. Det er skrudd fast på innsiden av porten med fire skruer, og teksten vender innover. Fra gangveien ses bare baksiden, en grå aluminiumsplate. I sølepytta foran porten ses forsiden, speilvendt. Det står «Åpningstider». Under det: «03.10–03.40. Hunder uten bånd. Eiere utenfor.»

Kommunens vakttelefon har fått spørsmålet før denne helgen, sier vakthavende, og svaret er det samme som sist: Det finnes ingen hundepark på Stoa, og den har ingen åpningstider. Skiltet er satt opp av noen som har tillatelse til det, sier han. Han vet ikke hvem som har gitt tillatelsen. Så spør han om Agderpesten har sett på parken. Agderpesten svarer nei. – Bra, sier han.

Klokka 22.40 kommer Lensmannen på den gamle tjenestesykkelen, med karbidlykta på styret. Han stopper ved porten og ser rett inn i parken lenge, slik bare en embetsmann kan.

– Her er ingen park, og her står intet hemmelig politi, sier han. – Det har aldri vært noe hemmelig politi i Arendal, og det har ikke vært ved denne porten siden i fjor. Han fører tilsyn med gjerdet hver natt etter en instruks fra før krigen, sier han. Instruksen er kort og grei å følge. Så sykler han videre mot byen.

Porten bruker elleve minutter

Stormen kommer inn over Stoa litt før midnatt. Gangveien blir full av kvister, og en arbeidshanske blåser forbi i hoftehøyde, på vei mot byen. Innenfor gjerdet står det nå fire hettekledde skikkelser. Ingen har sett dem komme. Forrige uke sto de med ryggen mot porten, ifølge hundeeierne. I natt står de vendt mot den, og hettene rører seg ikke i vinden. Agderpesten ser på dem bare i sølepytta, og bare så lenge det tar å telle til fire.

Søppelkassen ved porten har vært full siden ettermiddagen. Agderpesten holder øye med den hele natta fra den andre siden av gangveien. Den blir ikke tømt.

Klokka tre stilles alle klokker tilbake til to, og timen går en gang til. Klokka 03.10 åpner porten seg. Den svinger innover, langsomt, og blir stående. I boligfeltet bak er det stille. Ikke én hund bjeffer, i noen av husene. Klokka 03.40 begynner porten å lukke seg igjen. Det tar elleve minutter. Når den smekker i lås, viser klokka 03.40.

Den første hodelykta kommer 05.58, søndag. Beaglen setter seg ved porten og ser inn. Søppelkassen er tom, med en ny pose i, brettet ned over kanten på en måte ingen i kommunen bretter dem.

Stormen har lagt løv over hele Stoa: bjørk, osp og litt eik fra skråningen mot skogen. Innenfor gjerdet ligger det også løv. Det er lønneløv, store og røde, raket i en pen haug ved porten. Den nærmeste lønna står på Tyholmen, ifølge en dame med puddel som har greie på trær. Hun ser ikke på haugen mens hun sier det. Gresset rundt haugen er klippet igjen i løpet av natta.

Pensjonisten med dachsen går den lange veien rundt og sier fra når han er tilbake: 1 412. Agderpesten går den lange veien til bilen. Det tar elleve minutter ekstra. Nederst på siste side i notatboka står det et tall, i en håndskrift som nesten er reporterens: 1 411.