Fylket flytter trafikkdirigenten fordi folk stoppet for å se på

Første arbeidsdag etter høstferien begynte klokka 06.50, da en maskinfører boret det siste hullet i fjellveggen over Vesterveien. Fjellet skulle sikres med bolter og nett før vinteren. Det svarte med vann, i en jevn bue som traff midt i kjørebanen. Veien ble stengt, og en trafikkdirigent i gul vest ble satt i krysset nedenfor for å sende trafikken rundt.

Han hadde ikke stått der i fem minutter før den første bilen stoppet. Ikke fordi den måtte, men fordi sjåføren ville se resten.

Det er lett å forstå hvorfor. Dirigenten åpner med venstre arm, rett ut, og holder den litt lenger enn nødvendig. Høyre hånd kommer etter, med håndflaten ned, som om den demper et orkester ingen andre hører. Når han snur seg for å slippe fram trafikken fra sentrum, gjør han det på hælen, i én bevegelse, og vesten tar igjen kroppen et halvt sekund senere. Det er ikke lært. Det kan ikke læres.

Klokka 07.20 sto det elleve biler i krysset med motoren i gang og ingen som ville kjøre. Klokka 07.35 var det 43. En buss på vei til Stoa sto i ro i fire minutter med åpne dører. Passasjerene hadde gått ut på fortauet for å se bedre.

– Han vinket meg fram tre ganger. Jeg ble stående. Det var den tredje vinkingen. Den var annerledes enn de to første, sier en pendler fra Tromøy, som kom 40 minutter for sent på jobb og ikke angrer.

To korte og én lang

Rundt klokka åtte begynte bilistene å tute. Ikke slik bilister i Arendal pleier å tute, men to korte og én lang, i takt med armene. En kvinne i sekstiårene kom gående fra Tyholmen med en klappstol under armen og satte seg på fortauskanten. Hun hadde hørt om det på bakeriet.

– Jeg har sett ham før, på parkeringsplassen ved Harebakken. Der var han flink. Men det var ingenting mot dette. Her har han fjellet bak seg, sier kvinnen, som ble sittende til vaktskiftet klokka ti.

Dirigenten selv har ikke villet uttale seg. Like før vaktskiftet nøyde han seg med å peke en varebil forbi og bukke lett mot fortauet. Det er vanskelig å si om bukket var ment for publikum eller for et kumlokk han hadde lagt merke til. Det spiller heller ingen rolle. Bukket var riktig, og det var helt tydelig hvor det sluttet.

Vannet fra fjellet har vi kontroll på. Det er armene vi ikke har kontroll på.

Fylkeskommunen har tatt grep. Ifølge et notat fra prosjektledelsen for fjellsikringen flyttes trafikkdirigeringen fra tirsdag 60 meter opp i bakken, bak en lastebil med presenning. Dirigenten skal fortsatt dirigere, men bare trafikk som allerede er forbi ham.

– Vi kan ikke ha et sted i sentrum der folk stopper frivillig. Da har vi i praksis laget et torg, og et torg må reguleres, sier en byggeleder i fylkeskommunen. – Vannet fra fjellet har vi kontroll på. Det er armene vi ikke har kontroll på.

Notatet ber også om at de lange bevegelsene byttes ut med kortere og mer nøytrale signaler. Vaktselskapet har svart at dirigenten har fått beskjed. Dirigenten har svart at det var de korte han gjorde.

Mandag ettermiddag hadde vannet fra fjellet stilnet til et tynt, sildrende bånd nedover veggen, og fjellsikrerne gjør klar til å bore videre i morgen. Kvinnen med klappstolen har allerede funnet ut hvor lastebilen med presenning skal stå. Hun har spurt om det er greit at hun tar med en venninne. Hun har fått nei. Hun kommer klokka sju.

Fylkeskommunen opplyser at Vesterveien trolig åpner igjen i løpet av uka. Da trengs det ingen dirigent. Ingen har fortalt ham det ennå. Ingen vil være den som gjør det midt i en bevegelse.